Med Statsraad Lehmkuhl til Orkney 8. – 13. mai 2004
Erik valgte rød vakt, hundevakten. Han syntes at det hørtes helt greitt ut å få lov å gå vakt fra 24 til 4 om natten og 12 til 16 på ettermiddagen. Mitt valg, grønn vakt, å bli purret opp klokken 315 og starte vakten kl. 4 hadde han ingen sans for.
En av ulempene med hundevakten er at hvis du har et godt sovehjerte blir det til at du ”skipper” frokosten til fordel for skjønnhetssøvnen i hengekøyen. Fordelen med rød og grønn vakt er at hengekøyene hele tiden er til disposisjon hvis du får behov for å ”slenge deg nedpå”. Blå vakt (8-12 og 20 – 12) regnes som ”kremvakten”, men der er ulempen at køyen må rigges ned om morgenen og ikke henges opp igjen før om kvelden. Hvis du skulle føle behov for å legge deg nedpå i løpet av dagen har du altså ingen steder å gjøre av deg.
Lørdag 8. mai 2004, presis klokken 14 ble fortøyningene tatt og det stolte seilskipet kunne bakke ut fra kaien. Nå etter at det er blitt installert baugpropell klarer den seg stort sett uten taubåt. Sikkert en velkommen besparelse i driftsbudsjettet.
Fordelingen av vakter og plassering av bagasje tok mye av de to timene vi disponerte fra vi kom om bord og til avreisen. Det var derfor med nød og neppe at Erik rakk på dekk slik at han fikk vinket til den fremmøtte avskjedskomiteen, Randi, Irene, Bjarte Maria og Ole Martin.
Mens skipet går sørover leden mot Korsfjorden får vi på grønn vakt den informasjon som skal til for at vi kan stille på vakt klokken 16. Middagsmenyen denne dagen, wienerpølser og hotdogbrød er antagelig valgt til ære for den store ungdommelige kontingenten medseilere. Tre ungdomskoleklasser skal få sin første leksjon som sjøfarende på denne turen.
Klokken 19-20 har jeg rorvakt. Vi er for lengst kommet i rom sjø. Nordsjøen ligger som et speil., helt stille, bare lette dønninger som lar oss få den gode følelsen av å være på sjøen. Det er fremdeles en liten lunk i luften. Jeg holder tungen bent i munnen og skipet på 255 grader, kursen skipperen har anvist,
Kl. 2130 går jeg i bingen, dvs. jeg tar tak i krokene som hengekøyen er opphengt i, og svinger meg ”elegant” opp i køyen. Agatha Christies Poirot er grei lektyre å kose seg med mens den gode søvn skal sige på. Imidlertid er det ikke så enkelt å få sove. For det første er hengekøyen jeg har fått tildelt temmelig umulig. Helt ute av justering. For det andre har for få av den store ungdommelige kontingenten forstått at om bord i et skip som dette, med en tett befolket banjer, må alle ta hensyn til hverandre og gi medseilerne anledning til å falle i søvn. Prating, høye rop, slamring med skapdører og hvining fra umodne kvinner ”in spe” får vi føre på umodenhet og opprømthetens konto. Håpet er at det roer seg når den verste nervøsiteten har lagt seg.
Når lyset slås på kl. 315 har jeg antagelig fått slumret noen timer. Det kan ikke bare være forventningene om hva som møter meg som gjør at jeg føler meg helt utvilt når føttene treffer dørken.
En rask avriving, på med varme klær og jeg er klar for innsats på dekk. I byssen er det en panne med varmt vann, pulverkaffe, knekkebrød og oppskårne brødskiver og pålegg. Det er helt mørkt på dekk. Rundt oss på begge sider er det flere opplyste olje plattformer. Etter sigende skal det være de engelske feltene Bruce vi passerer på styrbords låring, og Beryl som dukker opp på babord baug.
Det føles godt, og det smaker godt å stå langs rekken med kaffekoppen i den ene hånden og knekkebrødet med primula i den andre. Sjøen er rolig. I løpet av natten har Rød vakt heist forre og aktre stomp. Stompen er skværseilene over henholdsvis fokk og storseil, og er de første skværseil som settes og de siste som berges. Vi har jo alle hørt uttrykket ”å seile for stumpene”. Når det blåser opp og seil må berges står stumpene igjen, hadde nær sagt uansett vindstyrke, for å gi skipet styrefart.
Det er begynt å blåse litt. En liten lett bris fra nord frister skipperen. Noen spreke 15 åringer blir med matrosene opp for å løse seisingene (tauene som er slått rundt seilene slik at de er beslått til råen).
Først drar vi ned fokken. Deretter heiser vi opp forre mers og bram. Selv om vi er mange er det ikke fritt for at svetten kommer frem. Snart er alle seil satt, unntatt mesanen på hekken, Vi seiler av gårde i 5-6 kn. Bergen dieselen ble koblet ut og stanset i løpet av den timen seilsettingen pågikk.
Det er nå det begynner. ”Å seile er meningen med livet” sier dikteren, og i en stund som dette føles utsagnet helt riktig.
Jobben er gjort og vi mønstrer av klokken 8 til en herlig ”egg og bacon” frokost.
Nå sitter jeg på bakken og skriver. Klokken er 10. Solen skinner gjennom en lett dis. Det er nesten ikke bevegelse i skipet. Vi seiler av gårde i 4-5 kn. Erik ligger i hengekøyen og sover. Han blir purret opp kl. 1115.
I følge overstyrmannen har vi vunnet så mye tid at hvis vinden holder kan vi praktisk talt seile rett inn på Kirkwall havn til rett tid i morgen kl. 14.
I løpet av denne eventyrlige seilasen opplever vi at skipet blir presset på høyden slik at vi kanskje kan gå nord for Fair Isle og på den måten få et glimt også av øyas vestside. Vi seiler en god stund med 50 grader kryss, noe som ikke er vanlig for en skværrigger som dette. Braser og skjøter på le sider blir teitet ekstra godt opp, samtidig som det blir trimmet med god tvist oppover i riggen. Halsene på lo side blir teitet med ekstra taljer.
Det hjelper ikke. Vinden dreier en smule, vi må falle av og gå sør for denne forblåste øyen med sine 70 fastboende.
Så vidt jeg har oppfattet er det nå planen at vi skal seile mer eller mindre platt lens sørover mot innløpet il Kirkwall. Fra klokken 16 til 17 denne ettermiddagen hadde jeg brovakt. Brovakten skal lytte til VHF for trafikk til skipet, passe klokken og slå glass hver halve time, og ellers rapportere til vakthavende offiser.
Klokke 20, ved vaktskiftet legger vinden seg. Vi er havnet midt inne i et kraftig høytrykk.
Nå er klokken 2030. Jeg gikk av vakt for en halv time siden. Erik har lagt seg nedpå for å få litt søvn før han skal purres til vakt kl 2315. Skipet ligger helt stille. Det er ikke et vindpust. Blå vakt har så smått begynt å berge seil. Vi har god tid til å nå Kirkwall kl. 14 i morgen. Snart blir vel Bergen Dieselen startet slik at vi i det minste kan holde styrefart. Jeg hadde håpet at vi kunne fått natten under seil uten spetakkelet fra den kraftige B motoren.
Eneste skår i gleden er at noen av ungdomskoleelevene ikke makter å respektere at det skal være ro på banjeren slik at frivakten kan få sin velfortjente søvn. Det er et så stort problem at enkelte av medseilerne sier at neste gang vil de bestille billetter med betingelse om ”ikke ungdomskoleklasser” knyttet til billettkjøpet.
Nå må det i retteferdighetens navn føyes til at over alt ellers om bord var ungdommenes oppførsel eksemplarisk. Enten det var i byssen, messen, på dekk eller ikke minst i riggen viste de aller fleste seg tilliten verdig.
Motoren ble ikke startet. Like før jeg skulle køye sto jeg ved rekken, tygget på en grovbrødskive med primula egenhendig smurt i den lune byssen. Mens en lunken kopp urtete ledsaget brødskiven til sin siste hvile, kom vinden igjen. Vi kunne se ”vindflekker” rundt oss på alle sider. Snart blir seilene igjen fylt. Farten økte fra 0 til 1 til 3 knop. Kursen ble lagt til syd for Orkney. Vi er atter ”ute og seiler”.
Jeg går til køys med forventninger om en ny dag rik på opplevelser, Snart sover jeg den gode søvn med propper godt plassert i øregangene.
Vi har fått noen kryptiske beskjeder om hvordan tidsforskjellen mellom Norge og Storbritannia skal justeres. Mannskapet som skulle orientere oss var usikker på om vi ville få sove lenger eller om vi ville bli tørnet ut tidligere neste morgen. Den siste beskjeden var ”OK sov til dere blir purret”.
Klokke 3 etter norsk tid var jeg lys våken. På med klær for en liten visitt på dekk. Erik sto til rors. Vi seilte av gårde med riggen trimmet ca 60 grader mot vinden og i ca 5 knop. Tåken gjorde at sikten var minimal.
Purringen av grønn vakt skjedde klokken 335 for vaktskifte klokken 420. Det viste seg at hver vakt ble økt med 20 minutter, slik at ved purring av rød vakt neste morgen kl 1215 skulle vi komme i mål og være à jour tiden på øylandet vi snart skulle få gleden av å besøke.
Men dermed ble også den iskalde timen på utkikk helt fremme i baugen forlenget med 20 minutter. Jeg hadde utstyrt meg med steelongs, bukse, regnbukse, genser, allværsjakke, hue og hette. Likevel ble det en kald fornøyelse å stå slik å stirre inn i tåken.
Ca klokken 6 britisk tid er vi vest av South Ronaldsey altså godt sør for innløpet til Kirkwall. Alle mann går til brasene og vi gjør en kuvending. En kuvending er mindre krevende operasjon enn en stagvending. Skipet blir dreiet rundt med vinden. Samtidig som skipet dreier må seilene hales over slik at vi nå får vinden inn fra babord istedenfor som hittil fra styrbord. Vi seiler nå altså for babords halser. Dette innebærer samtidig at vi seiler en nordlig kurs tilbake nesten samme vei som vi kom. Vi holder 35 grader og vinner høyde slik at vi etter noen timer igjen kan gå over på styrbords halser og stå rett inn i leden mot Kirkwall.
Ganske riktig ca kl 1000 tar vi en ny kuvending og for en frisk bris holder vi fin fart inn leden.
Jeg sitter nede på forre banjer og noterer inntrykk. Medseilerne fra blå vakt kommer ned for morgenkaffe. De har hatt en stri tørn med brasing og trimming. Det er fire timer til vi skal være i havn. Hvis tåken letter vil vi se land om ca en time.
Rød vakt som kommer på kl. 1200 får jobben med å berge og beslå seil. De må fintrimme rærne og riggen slik at vi blir presentable for våre norrøne etterkommere.
Snart kommer losbåten oss i møte. Den border oss i fart og losen entrer elegant opp skipets taustige.
Kirkwall er ikke noen storby. Midt i byen troner den mektige St Magnus Cathedral. Den er synlig hvor du enn befinner deg i byen. Det er rent og pent i gatene. Erik og jeg rusler opp i byen, spør oss for etter en car-rental. Utleieren har en nesten ny Renault Scenic ledig for oss. Prisen for ett døgn avtales. 25£ hvis vi betaler cash, 38£ hvis vi skal bruke kredittkort. Sjelden har en tur til minibank gitt større lønnsomhet.
Vi har ett døgn på oss til å få sett en del av øyriket. Denne mandags ettermiddag går turen sørover over Churchill’s Barrier, fyllingene over Holm Sound. Disse fyllingene er resultatet av Churchills vrede over at en tysk ubåtkaptein 14 oktober 1939 klarte å ta seg inn til Scapa Flow gjennom disse smale og grunne sundene. I bukten med det kjente navnet var en stor del av den britiske krigsflåte samlet. Ubåten klarte å senke bl.annet britenes stolthet slagskipet Royal Oak.
Turen går over øya Burray til South Ronaldsay. Landskapet er stort sett flatt, bare avbrutt at irrgrønne bølgende åser. Ved Barswick ligger en ferge. Vi forhører oss og får vite at turen over til Scotland tar ca 1,5 time og at den går 5 rundturer for døgnet. Godt å vite til en senere anledning.
Pubbesøk hører med når ca 140 medseilere besøker en av de britiske øyer. Denne kvelden på Torvhaug Inn er særdeles internasjonal. På min høyre side har jeg Craig ca 40 fra Scotland. Craig og Erik er på samme vaktlag og har god kontakt. Martha 24 fra Shetland er nesten født i båt. Hun forteller om hvordan hun vokste opp på øya UNST helt nord på Shetland, med åpen båt som det naturligste transportmiddel. Ekteparet fra Paris sitter på venstre side. De konverserer på et utmerket engelsk mens de nipper til hvert sitt glass hvitvin. En skattejurist fra Frankfurt forteller begeistret om hvordan han fikk rede på tilbudet om å få seile med vårt vakre seilskip. Han var inne i alle detaljer om skipets tilblivelse og senere eierforhold.
En ung dame ca. 30 fra Berlin er helt uten mimikk. Hun sitter og betrakter forsamlingen, følger med i samtalen uten å ta del i den. Jeg prøver å trekke henne inn i diskusjonene, får høflig og vennlig tilbakemelding, men hun lar det bli med det.
En ikke helt edru trønder blander seg inn i selskapet. Han har mye på hjertet. Når han oppdager at det er vestlendinger til stede kommer, ikke uventet, temaet Rosenborg – Brann opp på dagsorden.
Antagelig virker selskapet vårt her i vår krok av puben svært trivelig og attraktivt. Snart teller forsamlingen 30 – 40 mennesker. Det er trangt om plassen, men som vi vet, der det er hjerterom er det husrom. Det er vanskelig å komme til orde. Mannskap med landlov og medseilere i skjønn forening. Vår dyktige og populære skipssersjant synger sjanti, og forsamlingen stemmer opp i refrenget. De innfødte sitter med store øyne og sine sedvanlige ”pints”.
Klokken 11 bryter vi opp. Etter en kort passiar på dekk kryper de fleste av oss til køys. Vi skal bli purret kl. 715 i morgen tidlig.
Erik og jeg kjører vestover på øya. Har tenkt oss en skikkelig rundtur. Vi må være tilbake i god tid før kl. 16. Vi kjører langs Mainland’s nordkyst. På den andre siden av fjorden ser vi Geirsay, og den ruvende Rousay. I det fjerne, bak den lille øya Wyre ser vi litt av Egilsay. Hadde vi hatt båt kunne vi gått gjennom Wyre Sound og Rousay Sound og på den måten tatt Egilsay nærmere i øyesyn.
Etter en times kjøring i rolig tempo, på smale kronglete veier, gjennom et utrolig fruktbart landskap kommer vi til Brough of Birsay og vi ser over til fyret på Brough Head. Dette er en øy skilt av et sund som går tørt ved lavvann. Det er laget en fin fotpath over havbunnen. Men vi våger oss ikke over. Ikke kjenner vi til når floen kommer og ikke vet vi hvor fort sundet vil bli fylt med vann etter at vannet er begynt å stige.
Vi kjører videre og besøker det historiske Scara Bra helt vest på øyen innerst i Bay of Scaill. Scara Bra er en godt bevart steinalderboplass fra 3500 år f.kr. Det er 1000 år eldre enn pyramidene i Egypt. Husene er murt i tykke tørrmurer, de er utrolig godt bevart. Ingen visste om denne kulturskatten før 1850. En orkan i Atlanteren gjorde at havet vasket over bosetningen og blottla de lave godt bevarte bygningene. Jarlen som oppdaget at en del av eiendommen hans hadde forandret seg over natten bodde noen steinkast fra stranden og bosetningen. Hans slektninger har åpnet huset/borgen sin Skaill house for besøkende.
Nå er vi blitt sulten. Det er tid for lunch. Istedenfor å tilfredstille magen i turistkafeteriaen på Scara Bra bestemmer vi oss for å kjøre ned til den nest største byen på øya, Stromness. Hvis vi er heldig finner vi en ekte ”fish and chips” sjappe. Ganske riktig i hovedgaten, eller kanskje det var bare en gate, finner vi et utsalg av den gode gamle sorten. En blid druser av et kvinnemenneske blir orientert om at her kommer seilere fra det høye nord som gjerne vil tilfredstille ganen med tradisjonell ekte britisk fastfood.
Hun legger opp to fine fileter, fyller på med chips, og stiller standardspørmålet ”do you want salt and winegar sir? Yes of course. Og hun dynker delikatessen med salt og eddik helt etter oppskriften. Herligheten blir pakker inn i et antall sider av gårsdagens Evening Standard.
Så sitter vi der da, på en benk nede i havnen, solen er i godlage og vil gjerne være med. Vi koser oss, spiser den frityrstekte smakfulle fisken og chipsen med de spiseredskapene naturen en gang utstyrte oss med.
På tilbakeveien til Kirkwall besøker vi Orkney's "Stonehenge", the Ring of Brodgar. Anleggene er datert og er ca 500 år eldre enn det mer kjente Stonehenge i sør England. Ring of Brodgar er en perfekt sirkel, ca 100 m i diameter. Opprinnelig har det i periferien stått 60 steiner plassert i nøyaktig lik avstand. Sirkelen er en del av anlegget rundt Barnehouse, en landsby fra neolittisk tid.
Vi må fylle opp tanken før vi leverer bilen tilbake. 12£ er har det kostet oss å kjøre rundt. Klokken er 14. Vi har to timer på oss før vi skal forlate øyriket.
Presis klokken 1600 lar vi fortøyningene gå. En ganske frisk nordlig vind står inn bukten og treffer oss tverrskips. Vi må derfor ha hjelp av losbåten som trekker akterenden klar av kaien. Så snart vi er ute i rom sjø begynner seilsettingen. Jeg har rorvakt fra 19 til 20. Klokken 21 er alle seil satt og vi holder en vestlig kurs som vil føre oss nord i Rogaland. Men mye kan skje med vindretningen før vi kommer så langt. Vi får se en aldeles praktfull solnedgang i vest. Den går ned bak en skybanke i havet mellom North Ronaldsay og Far Isle. Klokken 10 går jeg til køys. Jeg gleder meg til å bli purret kl 315. Håper at vinden holder seg.
Det er iskaldt på dekk denne morgenen. Vi seiler med en fin nordlig vind ca 8 m/sek. Pulverkaffen brygget på lunkent vann og den sammenbrettete skiven med primula smaker himmelsk. Det er lite å gjøre. Seilene står, vinden er begynt å øke på. Jeg har brovakt fra klokken 5 til 6. Til frokosten etter vaktskifte serveres det egg og bacon. Jeg tar en lur til rød vakt på babord banjer begynner å røre på seg etter å ha blitt purret. Etter første natten justerte jeg hengekøyen, slik at den nå fungerer som et svært behagelig leie.
En liten tur på broen og en prat med vakthavende gir meg opplysninger om at vi kan vente oss en kortvarig stiv kuling når vi nærmer oss sektorgrensen.
Klokken 16 går jeg på vakt. Det båser godt og er kaldt og surt. Klokken 17 skal jeg ha utkikk. Jeg har kledd på meg alt jeg har med meg av tøy. Steelongs-bukse-regnbukse, singlet-sjorte-genser-fleesjakke-regntøy-lue-hette. Likevel blir det en kald fornøyelse. Her helt fremme i baugen får vi kjenne kulingen ekstra godt pga. vindstrømmen fra baugen.
Vi seiler nå med 8-9 kn. Baugen føles som berg og dalbane når den beveger seg opp og ned noen ganger med 8-10 meter. Det er ikke fritt for at jeg føler at magen protesterer mot dette råkjøret. Det er annonsert raspeballer til middag. Før vakten var dette noe jeg så frem til. Men nå er det med blandete følelser jeg ser frem til middagen.
For skams skyld må jeg smake på saltkjøttet med raspeball og bacon. Normalt ville jeg lagt i meg atskillig mer av herlighetene enn det jeg nå fant tilrådelig. På dekk etterpå med en kopp kaffe i hånden og i drøs med Erik føler jeg meg i grunnen ganske bra. Men plutselig, jeg må bare løpe frem til spygattet og tømme meg. Det er over. Nå er sjøgangen bare bonus, en naturlig tilværelse.
Klokken 2030 går jeg til køys. Grønn vakt blir purret kl. 235. Nå tar vi inn igjen den tiden vi måtte gi fra oss da vi seilte østover. Hver vakt gjøres 20 minutter kortere.
Vinden har løyet. Vi seiler med 4-5 kn. Skipet er rolig. Stemningen på dekk er det like mye preget av forventninger og trivsel som morgenene før. Bare med den forskjellen for mitt vedkommende at brødskivene med Primula og Ha På smaker ekstra godt nå når de fyller opp en tom mage. Jeg har rorvakt fra 5 til 6. Det er en fantastisk følelse å styre skuten nå når den seiler gjennom mørket i 4-5 kn. Kompassrosen er opplyst, ellers er det meste mørklagt. Vi ser et svakt skinn av de grønne og røde lanternene i disen. Alt foregår dempet og rolig. Den eneste lyden vi hører er bruset fra sjøen og summingen av hjelpemotoren.
Når vi entrer styreposisjonen bak det svære rattet får vi overbrakt kursen av avgående rormann. ”Styr null-seks-null”. Vi kvitterer ”OK null-seks-null”. Vi styrer altså 60 grader dvs vest-nord-vest. En kurs som vil føre oss rett inn Marsteinen og til hjemlige farvann.
Turen gjennom leden inn til Bergen er preget av begeistrete kommentarer fra de av medseilerne som kommer fra andre land. Vi som er kjent må peke og fortelle og får på den måten gitt uttrykk for vår egen begeistring for landet vi lever i.
Klokke 14, på minuttet klapper skipet til kai på sin faste plass ved Bradbenken. Det er stor stas fra begge sider når vi får øyekontakt med den fremmøtte mottagelseskomiteen. Randi, Maria 4 og Ole Martin 7 som tar reprise på glansnummeret sitt fra da jeg kom tilbake med skipet i 2001: ”Farfar har du vært og fisket?”