Einar Aasmul.
Gjennom Eidsvågstunnellen i 90. Plutselig kniper det i brystet. Kjennes ut som om en sterk neve tar et godt tak rundt brystbenet og klemmer til. Trekker pusten dypt, det lindrer. Men etter kort tid kommer det igjen. Sier ingenting til Erik som sitter ved siden av og prater. "Det går sikkert over". Passerer "Arken", kaldsvetter. Jeg må stoppe. Dette går ikke.
Erik kjører. Jeg faller til ro. Smertene går over. Redd ?-- ja.. Hjerteinfarkt ligger og spøker i bakhodet. Er dette slutten på et godt liv som frisk og oppegående spreking ? Nei det må være noe annet. Så alvorlige ting skjer ikke meg.
Randi blir ikke mindre bekymret når hun får vite hva som er skjedd. Men nå føler jeg meg fin, helt OK. Middagen, svinestek med saus av kjent merke står og godgjør seg i stekeovnen.
Maten har bare så vidt lagt seg godt til rette i mageregionen da det hugger til igjen. En ubehagelig stramming midt i brystet. Jeg trekker pusten dypt og holder den en stund slik at brystet spennes. Det lindrer, men kommer igjen. Etter få minutter er det over, og snart er jeg i sving med vanlige søndagsettermiddag sysler. Retting av prøver og forberedelse til mandagens undervisning.
Noen skiver til kvelds er obligatorisk. Men klemmingen i brystet etter at skivene er fortært kommer overraskende og er skremmende. Er det alvor likevel ? Randi ringer og får kontakt med legen. Han vil sende en ambulanse. De blir imidlertid enig om at dette er vel dramatisk og Erik blir hyret som sjåfør. På den korte veien inn til legekontoret i Knarvik gir smertene seg, heldigvis. Smertene melder seg på ny etter at legen har rekvirert ambulanse og bestilt innleggelse. Det er altså alvor, jeg kan enda ikke tro at det er meg det gjelder.
Omgivelsene er uvant, i ambulansen, med 30 mg acetylsalisylsyre innabords og med surstoffslange inn gjennom nesen. Lege og ambulanse vil helst være på den sikre siden. Det begynner etter hvert å gå opp for meg, at dette kanskje er alvor.
Ungdommen med rød uniform fra Meland brannvern virker trygg og rolig. Han forteller at han har bakgrunn fra Røde kors og regner med at det var den kompetansen som gjorde at fikk den ene av fire stillinger på Meland ambulansen. Tjenesten er nå kommunal, og virker velorganisert. Han forteller engasjert om en Røde Kors aksjon som er i gang med å utstyre samtlige legekontor i distriktet med samme type hjertestarter som ambulansen er utstyrt med.
Randi sitter i forsetet og konverserer sjåføren, samtidig som hun kaster korte spørsmål bakover i vognen "Einar, hvordan går det?". "Bare bra, eg merker ingenting» er det "offisielle" svaret. Angsten for at "det kanskje er noe" holdes tilbake. Det er vanskelig å komme med en slik uttalt frykt for det endelige brudd med en tilværelse fri for sykdom og alvorlige plager. "Det er sikkert noe annet, kanskje noe med mellomgulvsbrokket", gjentas inne i bevisstheten hele tiden.
Uvant og ikke helt trygg følelse det å være pasient, bli løftet fra ambulansebåren over på mobil seng, skifte fra kjent habitt til lysegrå skjorte, og bare det. Akuttmottaket virker svært effektivt. Jeg blir skånsomt behandlet og overlevert fra ambulansepersonell til hyggelig mannlig sykepleier, til like hyggelig og "tøff" kvinnelig lege. "Eg kjenne at du ikje røyke, du har slike gode og varme fota, de må være gode å varme seg på for kjerringa di". En slik kommentar, i en slik situasjon er "gull" verd for en engstelig middelaldrende mann som føler at noe er i ferd med å forandre seg. Legen kan etter den foreløpige undersøkelsen berolige meg med at det etter hennes oppfatning ikke er noe "hjerterelatert" i veien med meg. Men, som hun sier, "jeg er ikke spesialist, vi får høre hva hjertespesialistene sier i morgen".
En blid dame fra sørøstlige strøk av verden kommer nynnende inn i rommet, bærende på en "blomsterkurv" full av fargerike kjemikalier, sprøyter og prøveglass. Hun skal ta noen blodprøver, sier hun på gebrokkent norsk. Jeg kjenner ingen ting mens hun hurtig og elegant stikker nålene inn i blodårene mine. Hun tar det som et kompliment når jeg sier, "dette har du gjort før".
Jeg ligger og venter på at legen skal komme tilbake. Hun ble tilkalt til øyeblikkelig hjelp et annet sted i systemet.
Det kommer inne en ny pasient. Av samtalen på andre siden av forhenget forstår jeg at han er 85 år. Det er tredje gangen han er innbrakt med blålys p.g.a. hjertekramper og smerter. Han har tatt 15 nitroglyserin i dag uten at det har hjulpet på smertene. « Legen sa at eg kunne ta opp til 20 støkker på en dag uten at det gjorde nokke». Han er litt bekymret for at ikke svigerdatteren vet hvor han er. « Tror dokkar det går an’ å ringe te hon no, eller ve’ dokkar vente te’ imåren?, hon ska’ på jobben i måren så hon trenger den søvnen hon kan få.»
Det er mørkt på 6 manns rommet jeg trilles inn på. Med streng beskjed om å ikke gå ut av sengen før de har fått svar på blodprøvene som skal indikere hjerteinfarkt eller ikke, blir jeg overlatt til meg selv. «Du kan trekke i denne snoren hvis det hender noe som gjør at du vil ha tak i oss». «Ja men jeg må en tur ut på toalettet, det sprenger litt på skjønner du». « Jeg skal finne en flaske til deg». Flaske ? Hvordan skal den brukes, kan jeg ligge i sengen og utføre slike forretninger i en flaske?
Av de lave samtalene som føres mellom pasienter og sykepleiere utover natten, får jeg et inntrykk av at det er mange svært syke mennesker rundt meg. Det stønnes og mumles. Sykepleierne kommer og går. Legevisitt klokken 6.30, den ene etter den andre blir trillet ut av rommet, antagelig til hastig arrangerte operasjoner eller annen livreddende behandling. Vi blir bare to igjen, og ved frokosten og utover morgenen får jeg et innblikk i et liv fjernt fra mitt eget. Han er 40 år og har vært innlagt på sykehus ca 20 ganger, alle gangene etter ulykker, trafikkulykker, fall i lasterom, fall etter å ha mistet balansen. Han har nagler i knær og i hofter. Jeg aner at den egentlige årsak til problemene er overdreven bruk av alkohol. «Eg hadde sånne smerter etter at hoften røk’ at eg klarte ikkje å gå på do. Då sendte eg Ellen, ja samboeren, ut etter en pose med øl. Etter at eg hadde helt de i’ meg, kom eg meg ut på sete’, då ga eg fan’ i smertene». Han klaget voldsomt på at de hadde tenkt å sende ham ut allerede i dag. «Det der helsevesenet er fan’ meg ikkje klokt».
Kl. 1020, litt før avtalt tid, blir jeg kjørt opp til hjerteavdelingen av en blid portør, en ungdom med langt hår og mye og fortelle om lange korridorer, motoriserte traller i tunnellene som går mellom de forskjellige bygningene, og om alle de gangene han hadde mistet orienteringen de første ukene på jobben.
Etter en halvtimes venting, i sengen på gangen, kommer det en blid sykepleier og orienterer meg om belastnings EKG.
Jeg skal sykle på en ergometersykkel til jeg ikke klarer mer.
EKG apparatet blir tilkoblet, det første diagrammet kjøres ut mens jeg ligger i horisontal stilling. Når legen, sammen med en legestudent ankommer, blir jeg plassert på sykkelen, og får beskjed om å holde jevn fart på pedalene mens belastningen blir økt hvert minutt. Etter hver belastningsøkning kjøres det ut et nytt diagram, samtidig som blodtrykket måles. Etter 8 minutter renner svetten, melkesyren sprenger på i beina. Jeg puster som en hval. Pulsen er oppe i 200 og legen sier at jeg er «flink».
Det er godt å få ligge nedpå mens det blir tatt flere diagrammer, nå for å se hvordan hjertet arbeider under «nedkjøring» fra sterkt belastet tilstand. Ved et av de siste diagrammene får legen en bekymret nyve over neseroten. Han sier at han ser en ørliten forandring av amplituden ved hjertets hvileslag. Dette kan være en syltynn indikasjon på at det kan være en blodåre frem til hjertet som er innsnevret. Smertene jeg følte kan altså skyldes «angina pectoris». Legen presiserer imidlertid at indikasjonen er svært usikker.
Jeg er lettet og ber legen bekrefte at jeg kan reise hjem uten angst for fremtidige hjerteproblemer. Legen presiserer da at han kun utfører et oppdrag som konsulent for akuttmottaket og at det er vakthavende lege der som avgjør om de vil skrive meg ut eller ikke.
Tilbake til akuttmottaket tar jeg en telefon til Randi for å fortelle at jeg mest sannsynlig blir utskrevet i dag. Mens jeg sitter i telefonen kommer avdelingssykepleieren og sier at jeg vil bli innlagt på hjerteavdelingen. De vil at jeg skal ligge til observasjon samtidig som jeg skal gjennom en serie med blodprøver for å utelukke at jeg har hatt et hjerteinfarkt.
På firemanns rommet kommer jeg i selskap med en eldre mann med en svært sammensatt sykehistorie, en mann på min egen alder som skal våkne opp etter å ha gjennomgått «utblokking» av en pulsåre, og en mann i 70 årene som også har «blokket» men som etterpå har fått komplikasjoner, og «holdt på å blø seg i hel før de klarte å stoppe det». Med egen digital telefon over sengen lar det seg gjøre å få kontakt med omverden. Jeg må bare se å få tak i et «telekort». Hittil har alt fungert som på skinner. Jeg er imponert over tempoet og måten jeg blir tatt vare på.
På ettermiddagen får jeg beskjed om at jeg skal på røntgen. «Du kan jo spasere ned du» får jeg vite, «men vent på transport, du skal få følge» . Effektivt får en portør og sykepleier i oppdrag å «følge» en gruppe pasienter som skal ned til røntgen. Noen i rullestol, en i sengen, og tre oppegående, hvorav jeg i kledelig sykehusuniform, grå skjorte og hvite stilige lerretsbukser med snor rundt livet. Utenfor røntgenavdelingen sitter det et tyvetalls mennesker og venter på tur. Dette er mennesker som kommer utenfra og er kledd i ytterklær. Sykepleieren som fulgte oss ned går inn en dør med en bunke papirer i hånden. Ute i korridoren orienterer hun følget sitt at vi vil bli ropt opp ganske snart. Dermed forlater hun oss, med et muntert : «jeg kommer og henter dere når dere er ferdige». En av mine medpasienter, en dame i 60 årene kledd i stilig joggedrakt, er tydeligvis veteran i gamet. «her nytter det ikke å være beskjeden kamerat». Når røntgensykepleieren kommer ut for å si «værsågod neste» roper damen ut «her sitter vi som kommer fra hjertet !». Neste gang sykepleieren kommer ut har hun plassert seg strategisk like utenfor døren, «vi som er "fra hjertet" skulle være her klokken 2». Sykepleieren kaster et raskt blikk ned i papirbunken og spør etter navnet. På denne måten slapp den frimodige damen å sitte i kø i korridoren. Jeg er min vane tro litt mer beskjeden. Jeg blir sittende mens den ene etter den andre av «utenforstående» blir sluppet inn i det aller helligste. Det er kaldt å sitte slik i bare «pyjamasen»|. Jeg tar mot til meg, gløtter på døren og gir uttrykk for at korridoren ikke er noen behagelig oppholdssted for en som nettopp har fått tillatelse til å stige ut av den gode varme sengen. « Hva er navnet?». Rask blading i papirer og jeg er i støtet. Etter «fotograferingen» får jeg beskjed om å sitte ned til «avdelingen» kommer for å hente meg. Ingenting i veien med omsorgen med andre ord.
Det er merkelig, men det er bare et døgn siden jeg har sett Randi og resten av familien. Men du verden som jeg gleder med til visittiden. Seilerblader og annen mindre viktig lesestoff blir lesset opp på nattbordet.
Ut på kvelden kommer en av sykepleierne med et lite beger med diverse tabletter som hun overrekker meg. «Legen har ordinert blodfortynnende, hjerteregulerende og kolesterolnedsettende medisiner til deg», «du kan ta denne i kveld, og disse to i morgen tidlig». Alvoret går opp for meg, jeg er altså «medisinert», og jeg som trodde det bare var eldre syke mennesker som «går» på medisiner.
Dagen etter, ved utskrivingen, vil legen også foreskrive nitroglyserin, men trekker det tilbake nå jeg vegrer meg. Jeg vet egentlig ikke hva som protesterer i meg, men bare tanken på at dette skal være nødvendig får hele organismen til å protesterer. Legen forsikrer meg at medisineringen er gjort «for sikkerhets skyld, og vil bli seponert hvis kontroll etter noen uker viser at det denne gangen har vært falsk alarm. Legen anbefaler sykemelding noen dager, men stabukken vil gjerne komme i gjenge igjen så snart som mulig og legge den skremmende opplevelsen bak seg.
Godt å møte alle kjente som på forskjellig vis uttrykker glede over at det gikk godt denne gangen.