Denne artikkelen/fabelen ble publisert som kronikk i Dagbladet søndag 9. januar 1994. I dag, november 2001 ser vi at utviklingen frem mot et samfunn der det å være arbeidsfri er i ferd med å bli akseptert som en naturlig og for samfunnet verdifull tilværelse. Riktignok går ikke utviklingen så fort som jeg i min fabel forutså. Men i disse dager er det fra den nye regjeringen Bondevik antydet at det kan bli aktuelt å innføre en grunnlønn, såkalt samfunnslønn på kr. 100000,- . Samfunnslønnen skal erstatte våre dagers konglomerat av forskjellige trygder og stønader.

Arbeidsfri. En situasjonsbeskrivelse! Pendelen svinger.

av Einar Aasmul. Januar 1994.

Det er i år 2021, arbeiderløshet, samfunn i krise, offentlig depresjon. Politikernes "jobb nr.1", er å skaffe folk som er villig til å gå ut av sin arbeidsfrie tilværelse og inn i "produktivt arbeid".

Det teknologiske samfunn er kommet til et vendepunkt. Alle er blitt mennesker, ingen behøver være slave, dvs arbeide med et eller annet likegyldig rutinearbeid bare for å slippe arbeidsløs- stempelet fra det forrige århundre .

Historiebøkene omtaler de som gjorde det de hadde lyst å gjøre, de arbeidsfrie, kunstnerne, ingeniørene, konstruktørene, og oppfinnerne, de psykopate statslederne, kongene, pavene, biskopene. Det sto lite om arbeiderne, de som ikke var arbeidsfrie.

I slutten av det forrige århundre, mellom 1970 og 1990 begynte det å avtegne seg en ny virkelighet. Samfunnet skaffet seg nye arbeidere/slaver, teknologiske, elektroniske slaver, mekaniske slaver. Datamaskiner, bankautomater, ubemannede fabrikker som produserte alt fra smelteost til gravemaskiner uten at det var nødvendig med mer enn noen få godt utdannede kreative mennesker til å styre og overvåke maskineriet. Et gammelt begrep, arbeidsløshet, fikk plutselig en ny betydning. De som ville se, så at dette kom til å bli en permanent tilstand. Politikere som var avhengig av gjenvalg hvert 4. år, kjempet mot med alle midler, tilsynelatende. De fleste må ha visst bedre. De lanserte til og med et nytt slagord som skulle gi god uttelling i form av stemmer." Jobb nr.1 er å avskaffe arbeidsløsheten", sa de. Professorer og andre "skriftlærde", demonstrerte praktisk herskerteknikk ved offentlig å erklære at det var "synd i" de arbeidsløse. De satt trygt og godt i konfortable offentlige stillinger og hadde aldri vært i nærheten av å stå med tungt, kjedelig rutinearbeid. De doserte at det kunne føre til alvorlige psykiske lidelser å bli erklært for arbeidsløs. De må ha visst hvor nedbrytende det virker på et menneske at noen "synes synd" i det, og at det forventes at det skal utvikle seg psykiske lidelser.

I 1994, gjennomførte det som den gang kaltes "den videregående skolen" en omfattende reform. Den ble kalt "Reform 94". Reformens viktigste elementer var at den skulle sikre alle mellom 17 og 20 år, 3 års videregående utdanning. Utdanningen skulle avsluttes med studiekompetanse eller yrkeskompetanse.

Tiden var enda ikke moden for å innføre begrepet egenkompetanse. Dette kjente begrepet kom med i den omfattende og historiske skolereform av 2004. Den såkalte "Reform 04". Reformens viktigste målsetning var at skolen, i tillegg til å forberede eleven for yrke og samfunnsliv, også skulle forberede eleven til en arbeidsfri tilværelse ved å lære eleven å finne og utvikle sin egenkompetanse. Målsettingen var at mennesket skulle kunne velge om det ville gå ut i en konkurranseutsatt lukerativ, lønnet arbeidssituasjon, eller om det ville utnytte sine iboende resurser til en annen og kanskje mere meningsfylt tilværelse.

Det bygget på den logiske erkjennelse at et tilfreds mennesket er en mye større ressurs for samfunnet enn et utilfreds, og mistilpasset menneske.

Det som gjorde reformen mulig var den holdningsendring som gradvis fant sted i 1990 årene.

Holdningene til den arbeidsløse endret seg fra den som ble uttrykt av de "skriftlærde", og de panikkslagne politikere, til den holdning folk flest fikk, da stadig flere måtte ut i en arbeidsfri tilværelse.

Det ble etterhvert nærmest sett på som et gode, at maskiner overtok den kjedelige rutinejobben, slik at man kunne slutte seg til den økende flokken av såkalt arbeidsløse, som stadig oftere ble kalt for "de arbeidsfrie".

Det som gjorde "Reform 04" nødvendig, var at de færreste var forberedt på en slik fri tilværelse. De fleste gikk fremdeles omkring med nedslått blikk, lav selvfølelse og dårlig samvittighet.

Til å begynne med ble nok de "skriftlærdes" profetier ofte oppfylt. Men etterhvert som folk opplevde at det gikk an å få en meningsfylt tilværelse som arbeidsfri, ble det stadig flere løftede hoder å se.

Det som gjorde utslaget, og som fikk alt til å snu seg var da begrepet samfunnslønn erstattet det belastede begrepet arbeidsløshetstrygd. Det var i 1998 denne viktige forandringen kom.

Da de arbeidsfrie i 2001 kom med i det offentlige regulativ på linje med andre offentlige ansatte, var enda en skanse brutt.

Protestene var som vi husker, sterke. Merkelig nok var det de offentlig ansatte i nøkkelstillinger som protesterte heftigst. Ikke direkte, men indirekte ved å styre slik at de arbeidsfrie ble holdt nede ved å sette negative navn på de forskjellige ordninger for denne gruppen. Hvem husker ikke "arbeidsløshetstrygd", "arbeid for trygd", "på tiltak" "langtidsledige" osv. Årsaken til trakasseringen var nok at mange av disse offentlig ansatte til nå hadde hatt en svært priviligert situasjon. Særlig innen offentlig forvaltning var det mange, uten produktivitetskrav, som i realiteten følte seg "vel forsørget". For eget velbefinnende kan det ha vært nødvendig å markere sin plass i hierarkiet ved å fastslå at det var mindreverdig, ikke å ha en lønnet stilling.

I den tiden samfunnslønn ble kalt for trygd, ble denne finansiert ved at hver lønnsmottaker ble skattlagt. Lønnsmottakeren betalte sin del i såkalt "trygdeavgift", og arbeidsgiveren sin del i form av en "arbeidsgiveravgift". Dette var en overlevering fra den tid antall arbeidere var en direkte målestokk for den verdiskaping som foregikk. Det som er forunderlig er at denne måten å finansiere samfunnslønn på holdt seg til langt inn i 1990 årene. Etterhvert som stadig færre mennesker var involvert i den stadig økende verdiskapningen i samfunnet, ble det klart at direkte skattlegging av verdiskapningen var en mye enklere og riktigere måte å finansiere samfunnslønnen på. Motstanden mot denne omleggingen var stor. Den kapitalsterke prosessindustrien strittet imot lenge. Men da det ble dokumentert at f.eks. et raffineri med 300 ansatte og en verdiskaping på 5 milliarder Nkr, betalte det samme som en møbelfabrikk på Møre med en verdiskaping på 100 millioner og samme antall ansatte, ble det etterhvert klar at en omlegging måtte til.

En bivirkning av denne finansieringsmåten ble også at økningen i antall arbeidsfrie ble dempet fordi forskjellen i kostnader mellom kapital og arbeidskraft, i noen grad ble utjevnet. Siden antall arbeidsfrie mennesker ikke lenger økte så mye som før, fikk samfunnet bedre tid på seg til å legge forholdene bedre til rette for den enkelte. Dette gjaldt ikke minst de endringene som fant sted i skoleverket.

Nå i 2021 er vi altså kommet til et vendepunkt. Det er blitt mangel på arbeidere. Selv høyt kvalifiserte mennesker i svært kreative jobber velger i perioder å gå ut i en arbeidsfri tilværelse. Næringslivsorganisasjonene presser regjeringen til å komme med tiltak som kan få ned arbeiderløsheten. Det prøves med forskjellige tiltak, såkalte arbeidermarkedstiltak. Det hjelper litt på de øyeblikkelige problemer, men skaper samtidig nye. De nye problemene er at arbeiderne blir så vant til det ekstra lønnstilskuddet som det offentlige bidrar med, at de vegrer seg for å gå inn i en normal arbeidssituasjon igjen etter at tiltaket er avsluttet. Det er tydelig for de fleste at vi bare skyver problemene foran oss. Det som virkelig trenges er en holdningsendring. Vi må få inn en holdning som gjør det mere respektabelt å gå inn i en lønnet stilling enn nå.

Det er lagt ned mange forskningskroner for å få klarlagt årsaken til problemene. Forskerne har gått litt tilbake i historien og sett hva som skjedde rundt århundreskiftet. Deres konklusjon er at det er den markerte endringen i holdningen til de arbeidsfrie som er årsaken til den situasjon vi er kommet opp i. Det er alminnelig enighet om at det er nødvendig å gjenopprette balansen mellom det respektable i det å være i en lønnet stilling, og synet på hvor heldig de er, de som er arbeidsfrie og kan dyrke sin egenkompetanse.

Tilbake til oversikt over artikler.       
Tilbake til hovedside.