Hva er det som gjør
at vi later som om ostehøvelen ikke er oppfunnet så snart vi kommer til et annet
land. Vi kjøper et stykke deilig ost, setter oss til med en skarp kniv og
skjærer store gode smakfulle stykker. At vi ikke skjemmes! Er vi ikke
opplært til at ost, som alt annet skal spares på og nytes i små og løvtynne
porsjoner? Hva er det som får oss til å "gå amok"?
Føler vi frihet, frihet fra nedarvete sparsommelige vaner så snart vi kommer utfor Norges trange
grenser ?
Vi er en
oljenasjon, et av verdens rikeste land, med store
handelsoverskudd. Men hvordan forvalter vi verdiene. Investerer vi i utdanning, infrastruktur
og helse slik at landet står ekstra godt rustet til å møte en ikke altfor fjern
fremtid uten store oljeinntekter? Forsker vi for å ha noe
å leve av når oljen en gang tar slutt? Ja, vi gjør nok det, etter ostehøvelprinsippet. Vi deler ut noen løvtynne
summer, det mest nødvendige, slik
at opinionen holdes noenlunde i sjakk. Visjoner, tanken på hva vi kunne skapt med alle de ressursene vi disponerer, synes å mangle helt.
I
Dagbladets "Magasinet" for lørdag 5. februar 2000 leser vi at NOKIA konsernet i
Finland satser 100 mill. hver uke på forskning og utvikling. I følge artikkelen
er det' like mye
som hele Norge satser på et helt år. Hvis tallene er riktige kommer vi til
å fortsette å være en råvareprodusent helt til naturen har gitt fra seg den
siste oljedråpe.
Det ser ut til at Ola Normann synes at det er mye enklere og
tryggere å sette pengene "på bok" i New York enn å investere i fremtidig norsk
verdiskaping. Vi "salter" ned 80-100 milliarder i utenlandske banker og
investeringsselskap hvert år. Store penger investeres i teknologiselskaper som
driver verdiskaping i sitt eget land og som ser på Norge som et kjøpesterkt
marked. Landet som "oppfant" ostehøvelen våger ikke "å bruke" pengene innenlands
av frykt for at "vi skal bruke dem opp" slik at: "fremtidige generasjoner skal
stå uten dekning for sine oppsparte pensjoner" som det heter når politikerne
riktig boltrer seg i ansvarsfraskrivelse. Å bytte ut "pengene" med varige
verdier, som landet kan få bruk for i fremtidens verdiskaping og beinharde
konkurranse, er dessverre ikke "in" å forfekte.
Istedenfor dominerer siviløkonomenes husmannsånd, konservative kjøbmannstradisjoner og
særnorske innlærte ferdigheter i bruk av ostehøvel.