Han trenger litt tid. Tid til å studere alt som dukker opp på veien fra parkeringsplassen til konditoriet. Det er minst 30 meter bort til bakeren som selger de gode brødene som farmor og farfar liker så godt. Det er mye å oppleve!
Der er mye å se på. En eldre mann som halter sterkt nærmer seg. Han betrakter mannen et øyeblikk, tar noen skritt for å studere fenomenet nærmere, men snur og søker trygghet med en hånd rundt farfars pekefinger. En stor varebil. "Oi !" utbryter han og må bort for å kjenne etter om hjulmuttrene er ordentlig fastskrudd. De blir snart funnet i orden og stigbrettet skal bestiges. Det er litt høyt, og farfar gir ham ikke det lille puff som skal til for at han skal klare å komme seg opp. Farfar blander seg ikke så mye inn. Det ser ut til at han er vel fornøyd med det. Det klarer seg med noen raske øyekast for å se om farfar er på plass. Mannen som lesser brød av lastebilen ser spennende ut. Dette studiet ser ut til å ta sin tid, og farfar filosoferer litt over emnet barnebarn-besteforeldre. Kanskje det er her vi besteforeldre kommer inn. Trygghet, tid og erkjennelse av at når man er 20 måneder er den mest selvfølgelige ting for oss, forunderlig og nytt for ham. Og at alt nytt er spennende og vel verd å spandere tid på.
I Knarvik senter har de laget en slags skulptur, en studie i vann. En samling større og mindre betongøser som minner om det kvinnelige bekkenparti er plassert etter hverandre oppover noe som antagelig skal etterligne en godt gammeldags bekkefar. Helt på toppen strømmer det ut vann av en liten fontene.
"Vann", roper han begeistret når han observerer hva som strømmer ut av innretningen på toppen. Kursen som hittil har vært litt vinglete, og ikke helt målbevisst, blir med ett satt mot det uimotståelige vannet. Han står en stund og betrakter vannstrømmen, stikker så hånden forsiktig inn i det våte elementet, og ser opp på farfar med et smil, "kongesmilet". "Det er vann, farfar", sier blikket.
Han opplever "tipper" som bader, noen "store gutter", minst 5 år, som klatrer opp i rennen og følger vannet på dets ferd nedover skulpturen ved å gå i rennen og klatre fra bekken til bekken. "Guttongen" ser nok frem til å bli "så stor". Han blir trollbundet av en katt som i sin iver etter å fange de badende spurvene, plasker ut i vannstrømmen og blir våt som, ja som en druknet katt. Stor begeistring, "oi oi oi".
Det tar sin tid å få ham med over gaten til butikken. Farfar har plassert seg ved inngangen til supermarkedet og "lokker", "kommer du Ole Martin". Etter å ha vært på vei over et par ganger, snudd og gått tilbake til vannet og "tippene", bestemmer han seg omsider for å slutte seg til farfar igjen.
Vi skal bare ha noen få småting. så farfar tenker at det ikke er nødvendig med vogn. Han er jo så flink til å gå. Det farfar ikke tenker på er alle de "rare" og spennende tingene som er plassert på hyller i passende høyde. Etter kort tid har vi en situasjon som best kan skildres som "Elefant i glassmagasin". Farfar føler seg forpliktet til å rydde opp etter "elefanten", og får litt av en jobb med å sortere suppeposer, hvetemelspakker som heldivis har tålt "behandlingen" og diverse andre varer på avveie. Vi blir reddet av en vennlig, svært ung utgave av betjeningen. Raskt og sikkert plukker hun opp diverse varer og utbryter, ikke uten et snev av ironi, "ungene får lov til mykje meire av besteforeldrene sine enn av foreldrene". Så fikk vi den!
Tilbake "farfarsiden" med link til flere betraktninger om det å være farfar, og det å oppdage verden.
Tilbake til hovedside.